Det er mye tid og krefter som blir brukt til å forstå musikk, og det finnes en undergruppe i filosofi som er jobber mot å forstå musikk bedre. Eller rettere sagt, forstå hvordan musikk påvirker mennesket og vårt sinn. Hvorfor er det slik at når vi hører noe vi liker så får vi ofte en følelsesmessig reaksjon, som er bortimot umulig å forklare. Det bare skjer av seg selv. Det er jo vanskelig å forklare hvorfor man får gåsehud på kroppen når man hører noe man virkelig liker. Så ligger det noe dypere i sinnet til mennesket? Kanskje, og det er noe som folk jobber med.

Man forsøker å finne ut hva musikk er, altså hva er betingelsene som gjør at noe kan klassifiseres som musikk eller ikke. Hva er forholdet mellom musikk og sinnet vårt, eller hjernen vår. Hva kan det fortelle om mennesket som sådan?

Andre spørsmål er hva musikkhistorie kan si om verden, om hvordan verden var når den musikken ble skapet. Det er vel sånn at hendelser omkring har en påvirkning på musikk som blir laget? Eller? Hvordan er musikk knyttet til våre følelser, folk sier jo for eksempel når de hører en fiolin bli spilt, så blir de rørt helt inne i hjertet. Om det er en overdramatisering eller ei, så viser det at musikk har en seriøs påvirkning på folk og deres humør. Så det er jo svært interessant å kunne finne ut mer av.

Det er derfor vi har skrevet tidligere at det ikke er viktig hva slags musikk eller sjanger som du liker, og man behøver ikke å forklare hvorfor man liker det. Fordi man i de aller fleste tilfellene ikke kan forklare det. Man kan si man liker en viss stemme, eller rytme og kanskje et instrument. Men det går vel også dypere enn det. Hva kan sjangeren av musikk en liker fortelle om personligheten til lytteren, om noe? Noen sjangere har den effekten mer enn noen andre, men det er til stedet bortimot alltid. Kanskje om man klarer å få svar på det, så får man svar på dypere og viktigere spørsmål om menneskets hjerne generelt. Det er i hvert fall det de som studerer musikk på denne måten ønsker å oppnå. Vi får jo håpe de klarer det.